Da jeg begynte å støtte kvinner i fødsel, var jeg blitt mamma til to, snart tre. Jeg var idealistisk og ønsket å støtte kvinner i fødsel hvor enn og hvordan de utspilte seg. Jeg tenkte jeg var viktig, at jeg kunne stå opp for dem og hjelpe dem. Det har jeg også gjort og jeg har vært en viktig brikke i mange kvinners positive fødselsopplevelse, men ettersom tiden har gått har jeg forstått at doulaens rolle på sykehuset også til en viss grad er en illusjon.

Jeg har de siste 13 årene bevitnet fantastiske fødsler, enhver fødsel er fantastisk og unik uansett hvordan den utspiller seg, men jeg har også altfor ofte vært vitne til en økende bruk av obstetrisk vold og overgrep. Vold fordekket som “rutiner”, "prosedyrer" og “hjelp” begått av jordmødre og leger; de samme fagpersonene kvinnene var ment å stole på i en enormt sårbar situasjon og selv stått maktesløs ved deres side.

Jeg har sett kvinner bli utsatt for dyp urett under en av de helligste portaler i livet. Jeg har lært fødselstraumer å kjenne på nært hold, og jeg har selv fått kjenne på betydelige "sekundære traumer".

I løpet av mine år med fødselsarbeid i systemet har jeg opplevd at så mange kvinner med “normale” og "suksessfulle" fødsler ender opp i overlevelsesmodus. Som etter fødselen blir nøye fortalt at det hun har opplevd var “nødvendig” og hun var blitt forsikret om at det hun nettopp har vært gjennom, var helt normalt. Hvis jeg hadde fått penger for hvor mange ganger jeg har vært vitne til at fagpersonell har sagt til den fødende “dette må vi gjøre for barnet ditt, du vil vel ha et friskt barn?”, ville jeg vært styrtrik nå.

Kvinnene godtar. Aksepterer. Hvem vil vel ikke ha et friskt barn? Og med det, lar seg bli misbrukt, overkjørt, ikke hørt. De “samtykker” til intervensjoner i de mest sårbare faser av fødselen de ikke blir forklart konsekvensene av, de lar kroppen bli overtatt av medisiner “uten bivirkninger” og lar seg selv overtale til at kroppen deres ikke “virker ordentlig som den skal”. “Du har ikke gode nok rier, så vi må nok hjelpe kroppen litt”. Historiene er endeløse og uten noen forståelse av hvordan den fysiologiske fødselsprosessen egentlig fungerer.

Det ender med et friskt barn. Og frisk mor. Der og da. Takk og lov at vi var på sykehuset så de kunne “redde” oss. Man takker og bukker. Etter alt man har gått igjennom?

Så begynner ting å murre. Kroppen spiller ikke på lag. De sliter med amming, traumatiserte babyer, underliv som er klippet og sydd og keisersnittarr.

Lenge var jeg forvirret over hvorfor jeg var så mye mer opprørt enn moren selv. Jeg ble hjemsøkt av stresset, situasjonene, den dagligdagse obstetriske volden.. Skrikene fra klientene mine som ropte NEI og tryglet legen om å slutte, mens jeg måtte holde henne fast, tror jeg at jeg aldri kan få ut av hodet mitt. Selv de "lettere" versjonene av overgrep; maktmisbruket, manipulasjonen og det misforståtte bruken av “informert samtykke”, infantiliseringen av mor og hersketeknikker er en del av det dagligdagse som medisinske autoriteter briljerer i i en autoritetsposisjon over en sårbar kvinne som skal bli mor.

Likevel skryter sykehusene av “mor-barn” vennlighet og lav keisersnitt rate. Kvinnene er jo fornøyde?? Noen er det, forstå meg rett, men mange er det ikke. Det å være fornøyd, når du er høy på adrenalin og med en ny baby i armene er naturlig. De ble “reddet”. Alle har det bra. Umiddelbart er dette markører for Stockholm-syndromet og traume binding til systemet - men reaksjonene sitter dypt i kroppen og kommer til overflaten når kroppen har landet eller ved ny graviditet.

Noen kvinner blir det bevisst raskt, noen sliter med traumer og PTSD i flere år uten å vite hva som er årsaken.

Jeg har forlatt fødselsarbeid i systemet fordi jeg elsker mødre og babyer. Fordi jeg elsker fødsler. Og fordi jeg vet i de dypeste og sanneste delene av meg selv at en mor som har fått føde barnet sitt uforstyrret i kjærlighet kan være med på å helbrede verden.

Mitt arbeid med å støtte kvinner i fødsel og med å helbrede fødselstraumer kjennes så mye lettere etter at jeg har bestemt meg for å stå i min integritet. Jeg vil kunne se kvinner i øynene og si med kjærlighet og oppriktighet: "Jeg bryr meg altfor mye om deg til å se på at du blir utsatt for overgrep". Jeg har bestemt meg for å navigere mine egne grenser med respekt, men også å dele hva jeg virkelig føler og å advare kvinner som jeg bryr meg om, om den virkeligheten som finnes som de kan velge å gå inn i eller stå utenfor.

Du kan få en vaginal fødsel på sykehuset, men du kan ikke få en uforstyrret fysiologisk fødsel innenfor systemet. Det er umulig.

Jeg kan ikke lenger stå i å ta imot penger for å “redde” deg fra systemet, uansett hvor langt fødebrev du har. Stå som medsammensvoren med de samme legene og jordmødrene som jeg har sett skape fødselstraumer igjen og igjen. Slik at jeg senere må hjelpe deg med å bearbeide det du har gått igjennom etter at jeg ikke har kunnet stå i mot overmakten. Fordi det er bedre å kunne støtte deg inne på fødestuen, så du har noen å klore deg fast i, enn at jeg blir kastet ut og du blir igjen “alene”. Å fortsette dette arbeidet er ikke forankret i integritet. Det er en åpenbar kognitiv dissonans - og det fungerer bare ikke.

Så her er jeg. Utenfor. Og mer mer motivasjon, kraft og kjærlighet enn noen gang.

Jeg står MED deg som kvinne. Jeg vil støtte deg i å finne tilbake til tilliten til at du KAN.

Det er så mye vi er programmert til å tro at andre må gjøre. Men den kunnskapen er innprentet i deg;

Du kjenner barnet ditt. Du kan kjenne barnets posisjon i magen. Du kan kjenne hvor barnets hode er i fødselskanalen. Du kan støtte barnet ditt sitt hode på vei ut. Du kan ta imot barnet ditt selv. Du kan føde morkaken selv.

Du kan!

Så er jeg der for deg når du trenger den ekstra støtten, den ekstra tilliten, den speilingen av din egen kraft, den hånden å holde i.

Jeg støtter deg som vil stå i din integritet. Du som vil ta radikalt egenansvar. Du som vil ta selvstendige valg og du som vil føde barnet ditt uforstyrret og i full tillit.

Jeg tror på deg!

La oss ta fødselen vår tilbake!

Jeg er en del av den nye revolusjonen.

Er du?