La oss ta fødselen tilbake!!

Da jeg begynte å støtte kvinner i fødsel, var jeg blitt mamma til to, snart tre. Jeg var idealistisk og ønsket å støtte kvinner i fødsel hvor enn og hvordan de utspilte seg. Jeg tenkte jeg var viktig, at jeg kunne stå opp for dem og hjelpe dem. Det har jeg også gjort og jeg har vært en viktig brikke i mange kvinners positive fødselsopplevelse, men ettersom tiden har gått har jeg forstått at doulaens rolle på sykehuset også til en viss grad er en illusjon.

Jeg har de siste 13 årene bevitnet fantastiske fødsler, enhver fødsel er fantastisk og unik uansett hvordan den utspiller seg, men jeg har også altfor ofte vært vitne til en økende bruk av obstetrisk vold og overgrep. Vold fordekket som “rutiner”, "prosedyrer" og “hjelp” begått av jordmødre og leger; de samme fagpersonene kvinnene var ment å stole på i en enormt sårbar situasjon og selv stått maktesløs ved deres side. 

Jeg har sett kvinner bli utsatt for dyp urett under en av de helligste portaler i livet. Jeg har lært fødselstraumer å kjenne på nært hold, og jeg har selv fått kjenne på betydelige "sekundære traumer".

I løpet av mine år med fødselsarbeid i systemet har jeg opplevd at så mange kvinner med “normale” og "suksessfulle" fødsler ender opp i overlevelsesmodus. Som etter fødselen blir nøye fortalt at det hun har opplevd var “nødvendig” og hun var blitt forsikret om at det hun nettopp har vært gjennom, var helt normalt. Hvis jeg hadde fått penger for hvor mange ganger jeg har vært vitne til at fagpersonell har sagt til den fødende “dette må vi gjøre for barnet ditt, du vil vel ha et friskt barn?”, ville jeg vært styrtrik nå. 

Kvinnene godtar. Aksepterer. Hvem vil vel ikke ha et friskt barn? Og med det, lar seg bli misbrukt, overkjørt, ikke hørt. De “samtykker” til intervensjoner i de mest sårbare faser av fødselen de ikke blir forklart konsekvensene av, de lar kroppen bli overtatt av medisiner “uten bivirkninger” og lar seg selv overtale til at kroppen deres ikke “virker ordentlig som den skal”. “Du har ikke gode nok rier, så vi må nok hjelpe kroppen litt”. Historiene er endeløse og uten noen forståelse av hvordan den fysiologiske fødselsprosessen egentlig fungerer.

Det ender med et friskt barn. Og frisk mor. Der og da. Takk og lov at vi var på sykehuset så de kunne “redde” oss. Man takker og bukker. Etter alt man har gått igjennom?

Så begynner ting å murre. Kroppen spiller ikke på lag. De sliter med amming, traumatiserte babyer, underliv som er klippet og sydd og keisersnittarr.

Lenge var jeg forvirret over hvorfor jeg var så mye mer opprørt enn moren selv. Jeg ble hjemsøkt av stresset, situasjonene, den dagligdagse obstetriske volden..  Skrikene fra klientene mine som ropte NEI og tryglet legen om å slutte, mens jeg måtte holde henne fast, tror jeg at jeg aldri kan få ut av hodet mitt. Selv de "lettere" versjonene av overgrep; maktmisbruket, manipulasjonen og det misforståtte bruken av “informert samtykke”, infantiliseringen av mor og hersketeknikker er en del av det dagligdagse som medisinske autoriteter briljerer i i en autoritetsposisjon over en sårbar kvinne som skal bli mor. 

Likevel skryter sykehusene av “mor-barn” vennlighet og lav keisersnitt rate. Kvinnene er jo fornøyde?? Noen er det, forstå meg rett, men mange er det ikke. Det å være fornøyd, når du er høy på adrenalin og med en ny baby i armene er naturlig. De ble “reddet”. Alle har det bra. Umiddelbart er dette markører for Stockholm-syndromet og traume binding til systemet - men reaksjonene sitter dypt i kroppen og kommer til overflaten når kroppen har landet eller ved ny graviditet.

Noen kvinner blir det bevisst raskt, noen sliter med traumer og PTSD i flere år uten å vite hva som er årsaken.

Jeg har forlatt fødselsarbeid i systemet fordi jeg elsker mødre og babyer. Fordi jeg elsker fødsler. Og fordi jeg vet i de dypeste og sanneste delene av meg selv at en mor som har fått føde barnet sitt uforstyrret i kjærlighet kan være med på å helbrede verden.

Mitt arbeid med å støtte kvinner i fødsel og med å helbrede fødselstraumer kjennes så mye lettere etter at jeg har bestemt meg for å stå i min integritet. Jeg vil kunne se kvinner i øynene og si med kjærlighet og oppriktighet: "Jeg bryr meg altfor mye om deg til å se på at du blir utsatt for overgrep". Jeg har bestemt meg for å navigere mine egne grenser med respekt, men også å dele hva jeg virkelig føler og å advare kvinner som jeg bryr meg om, om den virkeligheten som finnes som de kan velge å gå inn i eller stå utenfor. 

Du kan få en vaginal fødsel på sykehuset, men du kan ikke få en uforstyrret fysiologisk fødsel innenfor systemet. Det er umulig.

Jeg kan ikke lenger stå i å ta imot penger for å “redde” deg fra systemet, uansett hvor langt fødebrev du har. Stå som medsammensvoren med de samme legene og jordmødrene som jeg har sett skape fødselstraumer igjen og igjen. Slik at jeg senere må hjelpe deg med å bearbeide det du har gått igjennom etter at jeg ikke har kunnet stå i mot overmakten. Fordi det er bedre å kunne støtte deg inne på fødestuen, så du har noen å klore deg fast i, enn at jeg blir kastet ut og du blir igjen “alene”.  Å fortsette dette arbeidet er ikke forankret i integritet. Det er en åpenbar kognitiv dissonans - og det fungerer bare ikke.

Så her er jeg. Utenfor. Og mer mer motivasjon, kraft og kjærlighet enn noen gang. 

Jeg står MED deg som kvinne. Jeg vil støtte deg i å finne tilbake til tilliten til at du KAN. 

Det er så mye vi er programmert til å tro at andre må gjøre. Men den kunnskapen er innprentet i deg;

Du kjenner barnet ditt. Du kan kjenne barnets posisjon i magen. Du kan kjenne hvor barnets hode er i fødselskanalen. Du kan støtte barnet ditt sitt hode på vei ut. Du kan ta imot barnet ditt selv. Du kan føde morkaken selv. 

Du kan! 

Så er jeg der for deg når du trenger den ekstra støtten, den ekstra tilliten, den speilingen av din egen kraft, den hånden å holde i. 

Jeg støtter deg som vil stå i din integritet. Du som vil ta radikalt egenansvar. Du som vil ta selvstendige valg og du som vil føde barnet ditt uforstyrret og i full tillit.

Jeg tror på deg! 

La oss ta fødselen vår tilbake!

Jeg er en del av den nye revolusjonen.

Er du?

An ode to my ancestors

In this time of great change and turmoil I have felt the need to listen more closely to my inner voice and past lives. Through listening deeper I felt a strong need for my true voice to come through after years of tip toeing and what felt like layers of courtesy laid upon me to please too many fractions of people. My voice is for the women. It must be true.


Living in a society so full of sabotage of the individual women's right to choose and a whole generation of children born by knife in medical instrumental births all around the world. Cut off from their natural instinct to love and bond through connection and love. Where is this all taking us?


Michel Odent says; “ the basic strategy for survival of most human groups is to dominate nature and other human groups; it is, therefore, an advantage to make human beings more aggressive and destructive. By the same token, it is an advantage to moderate the capacity to love, including love of nature, that is to say the respect for Mother Earth. This explains the evolutionary advantages of disturbing the physiological processes in the period surrounding birth, particularly the third stage of labor, which is now considered critical in the development of the capacity to love. Over the millennia there has been a selection of human groups according to their potential for aggression. We are all the fruit of such a selection (…) We are at a time when humanity must invent radically new strategies for survival (...) We have new reasons to respect physiological processes as much as possible. We have a new impetus to rediscover the basic needs of laboring women and newborn babies (..) From a long-term perspective, we must wonder what the effects will be on the evolution of our civilizations of routinely replacing by drugs the main natural “hormone of love,” at a critical time for mother-child attachment.

While it takes only a few minutes to learn how to use synthetic oxytocin or misoprostol, it will take decades to understand the meaning of privacy”

Several shamans and wise women I have had the honor to meet and learn from all saw stories of my past lives as a medicine woman. As a shaman on the plains of Mongolia and in midwest America as a Native American medicine woman. Those forces are deep in me and the connection the both places have been strangely present my whole life. 

Since I sat foot on North American soil I felt at home and this land of open space and high mountains has given me comfort and insight many times in challenging times. My soul is at peace there. In the wilderness where I have set foot so many times. My body thrives in South America, my heart belongs in the mountains of North America. There I came home to myself.

Sometimes it feels like madness to stay overlong in this world. To go home to myself, recognize my need to withdraw, to rest, to listen and to find silence in nature is sanity.

My mentor and the wisest woman I know; Sister Morningstar says: 

“Can we create a world where all needs are met with dignity and individual culture is retained, where a baby anywhere in the world is born non-violently and according to the instincts of it’s mother; where people progress in directions of full potential and spirit is not sacrificed; where women no longer obey, submit and apologize for what they are?”

I believe I am here to help give women their voice, to help babies be born with integrity, to be a force who brings back traditions from our wise women. A wise woman giving women the faith of believing in their own instincts once again; finding their power as birthing goddesses.

As an honor to my work, my grandmothers and my ancestors of the past, I have marked myself with the Morningstar. It will shine a light on my soul in the high mountains; the beholders of my true spirit. It will honor and resurrect the forces of the women of the past; give me the courage to renew and bring forth the traditional ways to be with women - to be a birth witness. 

I am humble to be led by the voices of my ancestors in this holy work of birth and it fills me with gratitude. 

Thank you for letting me accompany you on your journey and thank you for joining me on this important journey home for all women.

Together we are strong. 

Yes yes yes til Gloria Lemay's artikkel <3

If we need to have a time line for the placenta, it would be 30 minutes. The mother
has just given birth—she needs to luxuriate in the glorious feeling of
conquest, peace and joy at meeting her long-awaited newborn. Her uterus
responds to all the oxytocin love hormones by continuing to clamp down
around the placenta and safely bring it away from the uterine wall.

Here’s something I wrote on the subject that was published in Midwifery Today (Issue 72, Winter 2004):

The 30-Minute Third Stage

by Gloria Lemay

I teach my student midwives in Canada the “30-Minute Third Stage.” This
means we don’t anticipate that the placenta will be pushed out for a
full 30 minutes after the birth of the baby. The “mood” of the birth is
maintained in the room, that is, no phone calls, no excited chatter, no
disturbance of the mother, lights low, mother and baby wrapped warmly
together skin-to-skin. We offer a warm herbal tea mixture with a
drinking straw and tell the mother, “This will help your placenta come
out smoothly, all in one piece.”

We don’t disturb the attachment that happens naturally or push sucking
at the breast. Many babies don’t want to feed right away, and usually
the family wants to enjoy undisturbed time to get to know each other.
More than sucking, it is the skin contact and little (or big) noises of
the newborn that make the uterus contract powerfully after the birth.

Almost one hundred percent of women look at the attendant at the
30-minute point and say, “I’m having more cramps,” “I’m feeling
pressure,” “Should it be hurting in my belly now?” or some other thing
that tells us the placenta is ready to come out.

We don’t look for lengthening of the cord, separation gush or any of the
usual observations. Our observations in the first hour after birth are,
“Is the mother bright-eyed?” “Does her face look beautiful and radiant?”
“Is she focused on her baby and enjoying this time with her child?” A
woman who is bleeding too heavily will look worried, have a lack of skin
sheen and may be asking someone else to hold her baby. These rare
occurrences indicate something is wrong and the mother needs immediate
attention either to stop bleeding or increase her blood sugars. There is
no need to pester the bright-eyed, radiant mother by fussing around with
pulse checks and BP readings. No routine Pitocin. With a stable mother,
there is no rush.

glowing face of the healthy postbirth woman

After the 30-minute point, most women push the placenta out by
themselves or with light traction. We have seen some third stages that
take more than two hours, but these are very rare. I have had years of
practice using this method and have attended hundreds of births, with
less than a 1% hemorrhage rate. Unfortunately, many midwives in North
America have the idea that the placenta should be out in 5–15 minutes.
In my view, this is a recipe for disaster.

Gloria Lemay

Igangsettelse av fødsel - er det egentlig særlig normalt??

Jeg tenkte å skrive litt om igangsettelse av fødsel. Det ble litt nerdete og faktabok-aktig, men jeg hadde behov for å informere og skape forståelse rundt dette - egentlig - unormale som en induksjon er, hvilke konsekvenser det har og hvorfor vi ikke burde gå med på det hvis vi ikke absolutt må. 

Mange gravide vet ikke egentlig hva en igangsettelse eller en induksjon som det heter innebærer eller hvor utmattende og risikabelt det kan være å sette igang en fødsel før kroppen er klar for det. Da induksjon eller det å sette igang fødselen er blitt så vanlig antar de fleste at det er trygt. kanskje til og med tryggere enn å vente på spontan fødsel. Med denne misoppfatningen kan det være lett å gå med på å bli satt igang uten å bli ordentlig informert. De mange fødselshistoriene som starter med “Jeg ble satt igang fordi..” har sakte, men sikkert sneket seg inn i føde kulturen vår som noe normalt og nødvendig. 

Bare tenk deg hvor stor påvirkning det har på en gravid når induksjon kanskje regelmessig blir nevnt på svangerskapskontroller eller av helsepersonell? Det kan skape nervøsitet og stress når svangerskapet nærmer seg slutten eller et ønske om en “enkel vei ut” når man blir lei og de siste ukene virker lange.

Det er tilfeller hvor induksjon absolutt er nødvendig og hvor det er bra at vi kan gjøre det. Ved svangerskapsforgiftning, insulinkrevende diabetes, sviktende morkake som fører til dårlig vekst hos babyen, minsket mengde av fostervann og tidlig vannavgang med påvist positiv GBS (Streptokokk B) infeksjon er situasjoner hvor det er nødvendig å hjelpe kroppen i gang.

Det viktige man må tenke på når spørsmålet om induksjon kommer opp er å forstå forskjellen av å ha en informert dialog med sykehuset om hvorfor, hva er grunnen, hva skjer om vi ikke gjør det, hva er mulighetene, og det å høre på noen bruke fryktbasert språk for å overtale deg til å godta det, slik som å ikke gi deg noe valg eller kun presentere “verst tenkelig utfall” situasjoner.

Induksjon blir idag aller mest brukt for å sette igang kvinner som har “gått over tiden”, før var dette etter fullgåtte 42 uker, i dag ofte etter 41 uker, noe som frarøver mange kvinner den siste svangerskapsuken og spontan fødsel. Med gjennomsnittlig svangerskapslengde for førstegangsfødende på 41 uker + 1 dag, blir mange allerede her merket “over tiden” og risikerer en unødvendig induksjon.

Den tekniske termen for over tiden er “Estimert termindato”, men ofte blir begrepet “estimert” glemt etter termindato er satt i papirene og forventningene rundt den estimerte termindatoen blir unormalt høye; fra familie og venner, fra kvinnen selv og fra helsepersonell. Noe som igjen kan føre til negativt ytre og indre press og nervøsitet selv om fakta er at det kun er 4-5% av babyer som blir født på termindato. 

Normaliseringen av induksjon har gjort at det blir tatt lite høyde for at induksjon er en alvorlig medisinsk innblanding i kvinnens graviditet og fødselsopplevelse og babyens vei til verden og innebærer potensiell risiko for både mor og barn. Sikkerheten og effektiviteten i en igangsettelse avhenger av så mange faktorer for å bli vellykket at det er umulig å forutsi med sikkerhet fordelene eller ulempene for hver enkelt kvinne. 

Når en induksjonsprosess er i gang er en kontinuerlig kjede av kunstige tiltak og overvåkning nødvendig for å sørge for at mor og barn er sikret mot unødige sideeffekter og komplikasjoner. Vi sier gjerne at induksjoner fører til en negativ kunstig dominoeffekt; den ene intervensjonen fører til neste osv. som igjen trenger å få hjelp av en neste kunstig hjelp, som igjen har sine egne sideeffekter.

For at en induksjonsprosess skal være vellykket trenger kvinnen en “moden livmorhals”. Er livmorhalsen allerede myk og tøyelig betyr det at kvinnen uansett er nær en spontan fødsel og igangsetting kunne vært unngått.. Studier har vist at 95% av kvinner med en moden livmorhals gikk i spontan fødsel innen 7 dager uten induksjon. 

Hvis livmorhalsen ikke er moden er det ulike metoder for å hjelpe den igang; det vanligste er å sette inn en ballong i livmorhalsen for å starte å tøye og mykne opp vevet. Den er fylt med saltvann og vil falle ut når livmorhalsen begynner å mykne. Hvis det ikke da er tegn til startende rier, er neste steg stikkpiller med “modnende” egenskaper; prostaglandiner. De gies hver 4.t til riene blir etablert, noe som med en umoden livmorhals, uklar fødekropp og baby kan ta flere dager og er en utmattende prosess for kvinnen. Når rier er etablert er det normalt å gå til omtrent 3-4 cm åpning for så å kunstig “ta vannet”, det vil si å lage et hull med en nål i fostersekken slik at fostervannet renner ut, noe som kan trigge rieaktiviteten ytterligere. 

I tillegg til å “starte klokken”, betyr å ta vannet at man fjerner den myke støtdempingen barnet har av vannet og fostersekken rundt hode og kropp, noe som er en stor hjelp for babyen når den skal rotere seg ut gjennom bekkenet. Uten denne dempingen kan det være mer komplisert for babyen å skli ned og mor kan ofte oppleve at babyen ikke kommer ordentlig ned i bekkenbunnen eller at babyen blir “sittende fast “ og ikke roterer ned. Forskning viser at babyer som opplever kunstig vannavgang ofte viser mer tegn til stress på hjertelyd og mer ujevnt mekanisk press på babyens hode. En sjelden gang kan også navlestrengen bli dratt med ut sammen med vannet og komme i klem mellom babyens hode og bekkenet slik at oksygentilførsel stopper opp. Dette heter navlestrengsprolaps og er heldigvis ganske sjelden. 

Selvom rier blir etablert med modningspiller betyr det ikke at kroppen er klar eller forstår at den skal føde og riene forblir ofte svake, korte og ineffektive. Riestimulerende drypp med kunstig oxytocin er det neste som blir introdusert og du er godt inne i den kunstige karusellen. 

Vårt naturlige oxytocin blir distribuert ut i kroppen i pulser og skaper bølgeliknende sammentrekninger i livmoren; stigende og synkende. Dette gir både livmor og barn god tid til å forberede seg på og ta rien og sikrer både livmor og baby god blod-og oksygentilførsel i etterkant. Spontane rier trigger også kroppens produksjon av beta-endorfiner; kroppens egne smertestillende. Det kunstige oxytocinet som kommer gjennom drypp sendes inn i kroppen i en jevn strøm og faser etter en stund ut det naturlige oxytocinet og kroppens produksjon av endorfiner. Drypp-riene er tettere, kraftigere, lengre og mer smertefulle enn kroppens naturlige rier og mor ender gjerne opp med epidural. Livmoren og babyen får ikke så god tid til å hente seg inn og blod- og oksygentilførsel til både livmor og baby blir svekket, noe som ofte fører til stress hos baby og dårlig hjerterytme. I tillegg blir livmoren sliten av de kunstige riene og dette igjen kan føre til mer blødning etter fødsel, da livmoren er for trett til å trekke seg ordentlig sammen når babyen er ute, som igjen kan føre til treg morkakefødsel og intervensjoner i forbindelse med dette. Den kunstige dominoeffekten er et faktum.

Egen induksjon?

Det er viktig å forstå at tidspunktet for fødsel er regulert av komplekse og presise samarbeid mellom baby og mors kropp og vi vet enda ikke hvordan alt henger sammen annet enn at fødselen setter i gang når alt er klart for at babyen skal kunne klare seg utenfor livmoren.

Allikevel er det ting vi kan gjøre for å forberede og hjelpe kroppen så den blir så klar som mulig.

Gå på tur, hudkontakt, ha sex (sæd er tettpakket med modnende prostaglandiner) og stimulere brystvortene er ting som vi vet hjelper pga sine oxytocinfremmende effekter. Drikke urtete som bringebærblad for å mykne og forberede livmorhals og livmor. Soneterapi, akupunktur, urteterapi og homeopati er også gode metoder hvis du får hjelp av gode terapauter som vet hva de gjør. 

Selv om ventetiden mot slutten er lang for noen må vi øve oss i å stole på kroppen og babyens timing og prosess. 

Prøv å ikke stresse eller la deg presse hvis du går “over tiden”. Husk at “over tiden” ikke er før godt ute i uke 43 hvis du spør kroppen. Studier har vist at selv med de høye induksjonstallene vi ser nå har det blitt lite eller ingen forbedring i forhold til antall dødfødsler. 1 av 1000 ved 41 uker og 1 av 600 etter 42 uker og morkakens funksjon holder seg normalt sett god. 

Det å gjøre ikke noe, ta det med ro og vente, og heller få en tettere oppfølging hvis nødvendig, er den beste du kan gjøre for deg og babyen. 

Og aldri glem din rett til å gi et informert nei. Det er din kropp og ditt barn.

“Fødsel er så trygt som livet er” 

Vi vet ikke hva som vil skje i neste minutt, imorgen, vi har ikke kontroll hele tiden. Gi kroppen og babyen den tiden den trenger. 

Prøv å stole på det.

*******

Mere snart

xo

Anette

Fødselens tredje fase - det viktigste øyeblikket

Den gyldne timen eller fødselens tredje fase er mye snakket om, men blir desverre i dagens fødselsomsorg ofte overkjørt av prosedyrer, forstyrrelser, undersøkelser og ubehag.

Av fødselens alle faser er kanskje denne fasen den aller aller viktigste. Det er tiden mellom babyens fødsel og fødselen av morkaken. En tid hvor hormonennivåene er høyere enn de noengang vil bli og både mamma og baby gjennomgår store tilpasninger; mor går fra gravid til ikke-gravid og babyen skal tilpasse seg livet utenfor livmoren med oksygen, temperatur og plass.

I de siste tiårene har medikalisering av graviditet og fødsel blitt dypt integrert i kulturen vår, noe som gjør det vanskelig å se påvirkningen det har på oss og kulturelt vanskelig å utfordre. Hvordan vi utsettes for medikalisert fødsel som normalt både sosialt og personlig har gjort at mange ikke stoler på kroppens evne til å føde barnet sitt uten hjelp og er redde for den naturlige fødselsprosessen.

Det vi aldri må glemme er hvordan denne prosessen er kodet inn i alle kvinnekroppens celler, som gjør oss like mye i stand til å føde barn som alle våre formødre. Vår genetiske kode for fødsel er rik og presis, orkestrert av mors hormoner og instinkter. Disse påvirker hennes følelser og oppførsel gjennom hele graviditeten, fødselen og barseltiden. Alle disse unike prosessenes dans leder frem til det viktigste øyeblikket; møtet etter fødsel; hud mot hud og øyekontakt; mor og barn møtes; tilknytningsøyeblikket.

Når babyen er født skal mor høste belønningen fra måneder som gravid og krefter brukt i fødsel. Mor og barn bades i de gode hormonene; skyhøye nivåer av kjærlighetshormonet Oxytocin og ekstasehormonet beta-endorfin. Hud mot hud kontakt og barnets første forsøk på å ta brystet øker hormonnivåene ytterligere og styrker ved dette sammentrekningene i livmoren som igjen hjelper morkaken å løsne og fødes. Oxytocin spiller en nøkkelrolle i disse minuttene til å motvirke unødvendig blødning og, sammen med de andre hormonene, sikre en sikker tilknytning mellom mor og baby.

I dagens fødselsomsorg ærer vi sjelden dette øyeblikket. Ikke fordi det ikke anses som viktig, men i hastverket med å være forut og beskytte mor og barn fra komplikasjoner og blødning har respekten for mor og babys behov for uforstyrret tid gått tapt. I et øyeblikk som skal være fyllt med ære, glede og ekstase, blir vi stukket i, trykket på, sjekket, utsatt for lys og ubehag. Når tiden for mor og barn skal stå stille og mor og barn skal knytte seg til hverandre, er tiden preget av hastverk for å føde morkaken, sy rifter og rydde opp for å kunne gå videre til neste rom.

På sykehuset idag får man 30 min på seg til å føde morkaken etter fødsel. Under hvilke forutsetninger?

Vi ser at hos en mor som føder uforstyrret og får ta imot barnet, være i øyeblikket så lenge de trenger med hud mot hud kontakt, dempet belysning, varme, ro og trygghet, at livmoren trekker seg godt sammen, nivåene av stresshormoner synker og morkaken løsner når navlesnorens pulsasjon er fullført. Hvis en mor kjenner seg kald og utrygg, holder nivået av stresshormoner seg høyt og mor har større risiko for blødning.

En uforstyrret tid er derfor uendelig viktig for denne prosessen! Det gir den beste forutsetningen for en god tilknytning, god ammestart, mindre blødning og lavere stressnivå hos den nyfødte.

Desverre, isteden for ro og tid settes det umiddelbart etter fødsel igang med tiltak for å sjekke blødning og få morkaken ut. Mor får en sprøyte med syntetisk oxytocin i låret for å få livmor til å trekke seg sammen, jordmor trykker på livmor og trekker i navlesnor. Dette medfører ubehag og stress for mor, som igjen får stresshormonene, som skal roe seg ned etter fødsel for å fremme morkakefødsel, til å forbli høye. Dette hemmer igjen livmorsammentrekninger og morkakeløsning og motsatt resultat oppnås. Denne prosedyren kalles “Active management” av morkakefødsel og slekter på gamle metoder fra 1600 tallet hvor de trodde livmoren ville lukke seg før morkaken kom ut av seg selv. Det viste seg siden at det var tvangen for kvinner å føde i ryggleie i kliniske rom som forårsaket de fleste tilfellene hvor morkaken ikke løsnet og kom ut. Forskning har vist at active management av morkakefødsel faktisk kan bidra til økt blødning, økt risiko for komplikasjoner og uro hos mor. Til tross for dette er det desverre normal praksis ved de fleste fødsler på sykehus idag.

Hvorfor skal vi vente med å klippe navlesnoren?

Tilpasningen til livet utenfor livmoren er en stor overgang for babyen. I magen utfører morkaken oppgaven til babyens lunger, nyrer, magesekk, hud og lever og babyens blodtilførsel til disse organene er minimal. Idet babyen blir født skjer det umiddelbart enorme forandringer i babyens sirkulasjonssystem. Blodet blir transportert fra navlesnoren og morkaken rundt omkring inn i babyens kropp og lungesirkulasjon. Kroppen sikrer denne prosessen ved å beholde et reservoar av blod tilbake i morkaken som igjen skal pulseres til babyens organer etter fødsel. At morkaken holder på et ekstra blodvolum gjør den ekstra stor og hjelper den å holde seg på plass for å tømmes selv om livmoren begynner å trekke seg sammen, slik at den kan pumpe oksygenrikt blod til babyen fram til den tar sitt første åndedrag og pust er etablert. Prosessen starter allerede under mors siste pressrier, da morkaken under hver ri blir presset sammen og blod blir presset inn i babyen. Når livmoren slapper av i en ripause går noe blod tilbake til morkaken og gjennom dette reguleres blodmengde og trykk. Når babyen er født pulseres resten av dette varme, oksygenrike og ph-balanserte blodet rikt på jern og stamceller inn til babyens ulike organer. Undersøkelser viser at hos en nyfødt baby som ligger hud mot hud med mor og navlesnoren ikke blir klippet, fortsetter morkake og baby og sende blod frem og tilbake gjennom navlesnoren frem til et ideelt blodvolum er nådd for akkurat den babyen og pulsasjonen stopper.

Dette tar minimum tre minutter, men bør gis tid slik at man er sikker på at pulsasjonen er ferdig før man klipper navlesnoren. I løpet av denne tiden jobber livmorsammetrekningene med å løsne morkaken fra livmorveggen og forsegle blodårene mellom morkake og mor så morkaken kan slippe seg selv ut og fødes ved lett press fra mor uten særlig blødning.

Å velge en naturlig og uforstyrret tredje fase

En fødende kvinne bør være i et føderom som kjennes trygt, varmt og rolig. Hennes følelsesmessige og hormonelle prosesser skal respekteres og øyeblikket, som er hellig og unikt, skal vernes om.

Michel Odent stresser viktigheten av at rommet skal være stille, ikke forstyrres med ord og kvinnen skal føle seg uobservert og uhemmet i hennes første møte med barnet.

Dette krever at kvinnens fødsestøtte; jordmor, partner, doula er hands off, i ro og i tillit til kvinnens prosess.

Når mor og barn møtes upåvirket av medisiner, stille og fullt tilstede er potensialet for tilknytning og kjærlighet aller sterkest.

Hvis du som gravid ønsker deg en uforstyrret gyllen time:

  • Velg fødested og støttepersoner som kan gi deg tid og ro, som har tillit til fødselsprosessen og kunnskap for naturlig fødsel og morkakefødsel. Hjemmefødsel bør vurderes hvis mulig, da du har bedre forutsetninger for å få det som du ønsker.

  • Husk at tid, hud mot hud og babyens forsøk på å ta brystet hjelper livmoren å trekke seg sammen og føde morkaken. Det kan trygt ta fra 10 min til en time for morkaken å fødes.

  • Sett deg på huk eller i en squat for å føde morkaken, den kan når den er klar kjennes ut som om den ligger på halebenet, du kan da lett trykke eller “hoste” den ut eller blåse inn i en flaske hvis du behøver.

Du må føde på sykehus, hva da..?

Det er bare vi kvinner og fødekvinner som kan forandre systemet. Bare ved å stå opp for oss selv, våre egne ønsker og behov og ta ansvar selv kan vi gjøre noe. Vær bestemt på dine egne ønsker og behov, ha et tydelig fødebrev, ta med deg en doula som kan være din advokat i intervensjonsjungelen, stå sterkt på dine egne ben og ha tillit til deg selv og din egen prosess.

Kan du velge, fød hjemme. Kan du ikke velge, ikke godta noe hvis ikke det står om liv og død.

Du kan!

*****

Jeg tror på deg -

Anette







Hva om vi bare senket terskelen..

Det var en dag i november når jeg kjente at jeg hadde startet veien nedover mot «det Ikke Bra Stedet». Mentalt, følelsesmessig, spirituelt, på vei mot «Det alt-i-alt Ikke Bra Stedet».

Vanligvis kjenner jeg at jeg er i ekspress heisen på vei nedover når jeg begynner å fantasere om at alt bare skal forsvinne - klesvasken, hele «må gjøre» listen, all følelse av ansvar ovenfor andre, jobben min, skrivingen, ubesvarte tekstmeldinger, det meste.

Hadde det ikke vært bra, sier «Det Ikke Bra Stedet» til meg, hadde det ikke vært bra hvis alt det der… bare forsvant?

Og så kunne jeg bare bli igjen pakket inn i pledd og dyner som en burrito, og lest bøker og spist kake og drukket kakao hele dagen, du vet, eksistere, men sånn helt hemmelig? Som at jeg fantes, men ingen visste det og derfor var jeg fri.

Dette. Denne fantasien er et faresignal.

«Når alt som betyr noe, slutter å bety noe.»

Den uendelig herlige Holly Whitaker beskriver dette øyeblikket i tiden så utrolig bra i bloggen «Når alt som betyr noe, slutter å bety noe.». Jeg absolutt elsker det, den fanger alt det jeg føler akkurat nå. Det.. denne ufattelige forventningen at vi på en eller annen måte må holde på enormiteten av det vi lever igjennom, samtidig som vi trenger å gjøre alt det hverdagslige; handle mat, vaske skittent undertøy, avtale tannlegetimer og spare penger til pensjon. Pensjon..?!! Herregud, kan du forestille deg..

Til tider tenker jeg at jeg bare er utrolig trøtt. Alle jeg kjenner er trøtte. Jeg tror ikke engang ordet «trøtt» er et beskrivende nok ord for hva vi er, ikke nå lenger. Kanskje det er mere riktig å si av vi er litt døde på innsiden, kanskje jeg var litt død på innsiden. Det som ble interessant er å observere hvor og når i livet og kroppen min denne «dødheten» dukker opp og hvor den ikke gjør det.

Noen dager er bare tanken på å dra i butikken nok til at jeg tenker at jeg vil ta meg en lur isteden. Så lav er hverdagslivskapasiteten til tider. Jeg tenker på ordet «matbutikk» og ser umiddelbart for meg alle de mange, mange, mange prosessene som skal til for å gjennom føre prosjektet; ta på vanlige klær, kjøre bil dit, gå rundt i butikken og bestemme og ta altfor mange umulige beslutninger, betale og pakke maten, inn i bilen, kjøre hjem, bære inn, pakke ut, pakke bort og så i tillegg LAGE maten og VASKE OPP…? HJELPES. Jeg kan ikke engang tenke på det.

Vel, ukene går. Jeg har ingen kapasitet, er utmattet og innehar en generell forvirring om hvordan jeg før var en person som klarte å utføre alle hverdagsgjøremålene med letthet og nå er en person som såvidt holder øynene åpne. Jeg kjenner meg ikke deprimert, jeg har det fint, føler meg elsket og glad, det er mer at jeg har et fingerbøl med energi når jeg hadde trengt en 10 liters kanne.

Dette var jo absolutt ingen ideel situasjon, det føltes ikke bra, men jeg bestemte meg for å gjøre ting radikalt annerledes. Jeg valgte å IKKE se på det som et problem. Jeg var så lei av å se på meg selv som et problem som hele tiden måtte fikses. Hva om det ikke var noe feil med meg? Hva om det bare var at akkurat nå i livet har jeg lite energi? Hva om jeg kunne møte meg selv her og nå, akkurat som jeg er, istedenfor å streve etter å forandre meg selv til en annen?

Denne tilnærmingen, for meg, var en revolusjon. Det er den enorme styrken i det å si til meg selv at ja, potensialet ditt kan ta deg til 100% hvilken som helst dag, men kapasiteten din akkurat nå tar deg bare til, kanskje 6%, og det er ok.

Det som må forandres er ikke meg ,men mine forventninger til meg selv.

Jeg er ikke problemet. Jeg trenger bare å senke terskelen akkurat nå. Og så kanskje senke den igjen og igjen før den kan heves igjen. Kanskje.

Så hør.

Hva med å senke terskelen når den er for høy, istedenfor å tvinge oss selv til å hoppe hele tiden, viftende med hendene i været i det vi prøver å gripe den for å komme oss over? Kanskje vi skal bli litt her nede, med føttene på bakken hvor vi har det bra?

Ikke mer hopping.

Ikke for meg.

Ikke nå.

***

Mere snart -

Xo

Anette

Hva om vi klarer å fokusere på hva vil VIL HA og ikke på hva vi IKKE VIL HA?

I dagens fødselsomsorg er terskelen ganske lav for hva vi kaller for vellykket fødsel.

Et sunt velskapt barn - alt vel med mor.

Eller hva..? Er dette hva som egentlig er en vellykket fødsel?

Kvinner snakker sjelden om sine ekstatiske, vidunderlige, uforstyrrede fødsler, nei, de snakker om sine gjennomsnittlige fødsler hvor de måtte gjøre “det “ og “det” “fordi”…

“Men det gikk bra altså” “Det var jo en fin fødsel. Vi er veldig glade nå.”

Misforstå meg rett… men i samfunnet idag vet veldig mange kvinner ikke hva uforstyrret fødsel er.

Det er ikke fordi de er dumme eller ikke vil det beste for seg selv og barnet sitt. Det er fordi mange aldri får muligheten og kunnskapen til å ønske seg det. De får aldri vite hva som egentlig skjer i kroppen under fødsel, de får ikke informasjon om at de har rett til å takke nei til tester og intervensjoner, de vet ikke, og de skal ihverfall ikke klandres for det.

Fødselssnakk har ofte en ganske negativ tone. Det er sånn vi er vandt til å høre om fødsler og å snakke om våre egne. Det er ikke vanlig å rose fødselen sin opp i skyene eller snakke om alt man var heldig å slippe.

Tenk om kvinner visste. Visste at de kunne velge selv. Takke nei.

Hva om kvinner kunne bli oppmuntret til å ta ansvar for hva de ville, snakke sin egen sak, forberede seg og bli trygge i hva de ønsket?

Kanskje det ville blitt færre fødselstraumer. Kanskje. Mest sannsynlig.

Kanskje vi også ville stoppet å skylde på andre for hva som skjedde under fødselen og hvordan fødselen endte opp..?

Hva er det man egentlig “vil ha”?

Hvis du vil ha følelsen av å ha kontroll over dine ønsker og din kropp under fødselen din, må du rett og slett ta styring og ansvar selv.

La oss si at du skal føde for andre gang. Første gang fødte du på sykehus og fødselen ble forstyrret av forskjellige intervensjoner eller du følte deg alene og eller ikke forstått på barsel. Da bør du ikke dra tilbake til sykehuset med et tre siders langt fødebrev når du skal føde neste gang og forvente noe bedre.

Da er det lurt å sjekke andre muligheter.

Hvis du drar til et sted for å føde hvor de ikke tilbyr det du ønsker - hvordan skal du da få den fødselen du ønsker deg?

Hvis du velger å føde på sykehuset må du også til en viss grad spille etter deres regler. Hvis du ønsker at noen andre skal ha ansvaret for at alt skal gå bra, eller noen å skylde på hvis det ikke går bra, da må du være ok med at de til en viss grad har styringen.

Du kan veldig ofte ikke få begge deler. Det er synd, men sant.

For at en fødsel skal gå bra - det er ikke et mirakel. Jo - fødsel i seg selv er alltid et mirakel. Men for at en fødsel skal gå bra UTEN INNBLANDING, det er en ren fysisk prosess. Der må vi stole på kroppen.

Og det er her vi virker å ha mistet noe på veien. Nesten ingen kvinner tror de kan klare å føde uten hjelp.

Så hva betyr det å ta ansvar selv?

Veldig mange kvinner gir bort ansvar og autoritet, ubevisst, allerede under graviditeten. Man går til kontroller hvor det blir målt og veid og testet og skrevet ned ting man egentlig ikke har noe særlig peiling på eller får noe forståelse av annet enn hva som blir oss forklart enten på en god eller på en dårlig måte. Vi stoler på at andre skal finne ut og evt løse potensielle problemer eller tilstander som kan dukke opp - listen er lang.

Vi er fanget i et systen hvor vi hele tiden spør UTOVER isteden for å LYTTE INNOVER.

Dette betyr ikke at vi ikke skal spørre om hjelp hvis vi tror og føler ting ikke er som det skal.

Men vi må ta tilbake autoriteten vår. Tilliten til oss selv og vår egen kvinnelige intuisjon.

Det er det som er selvstendighet. Å være i kontakt med seg selv, inneha kunnskap og forståelse av at man forstår selv om det er noe og da søker hjelp. Da er det fordi du trenger det, ikke fordi noen har sagt at du må gjøre det “bare for å være sikker”.

Dette er ikke mulig hvis du gir fra deg autoriteten din. Kraften din. Det handler om hvem du spør først.

Deg selv eller noen andre.

Vi kan ikke noe for det. Det er sånn vi er oppdratt. Det er sånn vi tenker fødsel er. Vi får hjelp av noen som kan det slik at barnet vårt blir født, sunt, helt og levende. Men tenk om vi ikke gjorde det? Tenk om vi ikke satte noen andre ansvarlige?

Kvinnen vet ofte ikke at hun har gitt kraften sin bort. Det er ubevisst. Plukket fra henne bit etter bit . Det er en del av vår arv som oppvokst i et samfunn hvor fødsel er knyttet sammen med risiko og frykt. Man tenker at det er sånn det er. At det er sånn det må være. Fordi sånn gjør alle det.

Det er ikke sant. Kroppen vet. Det er kun OSS KVINNER som kan endre dette. Det er kun vi som kan endre våre tanker og syn på fødsel.

Det er ingen garantier i fødsel. Det er ingen garantier i livet. Hvert øyeblikk vi har er en velsignelse.

Når vi aksepterer vårt eget ansvar blir vi mer bevisste på hvor spesielt det er, hvor hellig det er, vi blir bevisste vår egen fødselsopplevelse på en livsforandrende måte. Vi blir styrket.

Det ansvaret er for hellig til å gi bort til noen andre.

Ikke tilpass deg. Ikke inngå kompromisser. Verken i svangerskap eller fødsel.

Det er ikke sikkert du er klar nå, men la det modne, gi deg selv tid. Det er viktig at du ikke later som du vil, men at du virkelig vil fra dypet av deg selv. Øv deg til å lytte til intuisjonen. Den har en sterk stemme.

DU bestemmer hva du vil.

Så, beklager å si det, har du mennesker i livet ditt som vil fortelle deg at dine valg, dine ønsker, dine hjertefølte ønsker for din graviditet og fødsel er feil, eller sinnsyke, dumme eller farlige, trenger du ikke de menneskenes ord i livet ditt nå. Sett dem høflig på vent.

Du som kvinne klarer å ta riktige valg for deg selv og barnet ditt. Ikke tvil på det. Det er ikke opp til andre å fortelle en kvinne hva som er trygt for henne eller ikke. De vet ikke svaret på det.

Vit mulighetene dine. Alt er mulig, men DU må vite. Ingen andre bryr seg mer om deg og ditt barn enn deg selv. Ingen blivende mor ville gjøre noe som risikerte hverken liv eller helse for selv eller barnet.

Søk kunnskap, forstå og finn trygghet.

Ikke stress. Sitt med beslutningen.

Skriv ned hva hjertet ditt ønsker uansett hva det er og stol på det. Lytt til barnet. Lytt innover.

Din indre stemme vet. Tør å ta ansvaret.

Din graviditet. Din fødsel. Ditt barn. Din reise.

Du kan <3

***

Mere snart

Anette XO

photo by @feelinghomeagain

La meg føle dette fullstendig

I 2017 gikk jeg alene igjennom villmarka i USA fra California til Canada. Jeg, sekken min, teltet mitt og den uendelige naturen. I nesten 2000 km trasket jeg gjennom gudommelige landskaper og høye fjell. Jeg møtte fantastiske mennesker og dannet livsvarige relasjoner, men mest av alt var jeg alene med meg selv, i mitt eget hode. Time etter time, dag etter dag, steg for steg var det meg i selskap med meg.

Da levde jeg hundre prosent der og da. I minuttet. i tiden. I pusten.

Jeg følte livet helt. 100%. Jeg lot meg selv føle det fullstendig. Og for det er jeg evig forandret.

Denne opplevelsen er en permanent påminnelse i livet mitt om at noe kan være både krevende og vidunderlig, vakkert og utfordrende, alene, men aldri ensomt.

Både / og, alltid.

“La meg føle dette fullstendig” har blitt et slags mantra, en bønn, et ønske både i livet mitt som utspiller seg her og nå og til mitt fremtidige liv.

For sannheten er at jeg ofte ikke vil føle ting fullstendig - jeg vil vil bare oppleve de deilige tingene, de morsomme tingene, de lette tingene.

Jeg vil ha følelsen av å ha skrevet noe bra, uten frustrasjonen og sårbarheten i det å faktisk skrive. Jeg vil ha ekstasen av å stå på en fjelltopp uten den svette, lange klatringen.

Men når jeg motstår klatringen kommer jeg aldri til fjelltoppen. Og når jeg lar motstanden holde meg borte fra den blanke siden får jeg ikke fordelen av å bli kjent med og få en så mye dypere forståelse av meg selv som skrivingen gir.

Sånn er det også med graviditet, fødsel og barseltid. Årene med små barn og desperat søvnmangel. Vi vil det så gjerne, men vi vil ofte også her ønske oss det lette. Vi finner det vanskelig å føle øyeblikkene fullstendig.

Men tenk om vi klarte. Ikke alle, men mange.

La meg føle dette fullstendig.

Jeg oppdaget at det å praktisere å tillate meg selv en fullstendig opplevelse av et øyeblikk også ga meg tillatelse til å være fullt meg selv.

Kan du være i graviditeten, lytte og knytte deg til det lille mennesket der inne, være i kroppen i fødselen, i deg selv; du og barnet sammen, være i ekstasen, men også være i barseltårer og søvnmangel.

Føle øyeblikket fullstendig.

Prøv!

******

Til vi høres igjen, gi deg selv tillatelse til å føle deg bra, gjør tre ting for deg selv som gir deg glede og vær modig i din vilje til å prioritere deg selv - selv når det føles egoistisk og upassende.

Mere snart,

Anette xo

Ja til ukomplisert glede!

La meg være ærlig.

Det siste året har vært skikkelig fint og skikkelig strevsomt.

Heldig er jeg som har fått møte og snakke med, støtte og være med så mange flotte kvinner og deres partnere i deres viktigste øyeblikk. Eller holde kurs og gi viktig kunnskap videre til nye foreldre. Gi råd på telefon og på nett, på sosiale media og i nyhetsbrev. Fy søren; yes! Heldig er jeg som har verdens beste jobb!

Allikevel kjenner jeg etter de siste årene at jeg savner den ukompliserte gleden i mennesker. Forstå meg rett; det er uendelig mye glede og kjærlighet, men det er mer uro, angst, spørsmål, usikkerhet og frykt.

Jeg sier ikke at det er noe galt med dere kvinner der ute. Dere er fantastiske. Men tør å slappe av litt mer, le mer, glede dere mer, hvile dere mer, stole på dere selv mer.

Idag vil jeg slå et slag for den ukompliserte gleden.

Hvorfor gjør vi kjærlighet og glede så mye mer vanskelig og komplisert enn vi behøver?

For 8 år siden gikk jeg gjennom en vanskelig tid som førte til at jeg ble skilt fra min mann gjennom 16 år. Da det var et faktum at jeg ville starte et nytt liv uten ham bestemte jeg meg for at jeg ville føle glede.

Ofte og mye.

Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg hadde aldri vurdert muligheten av at det å føle glede ikke først trengte å være fortjent gjennom oppnåelse av noe, ha gjennomført noe eller annen type av sosialt godkjent validering.

Kunne jeg det bare? Kunne jeg bare føle glede? Nå?

Ikke som en forsinket belønning for min antatte “verdighet”?

Kunne jeg rett og slett prioritere glede? Bare fordi jeg ønsket meg det?

Det var (og er fortsatt) en slags halleluja åpenbaring for meg.

I årene etter skilsmissen lot jeg meg selv oppleve glede. Ukomplisert glede. Som å ta den ekstra kaffekoppen foran peisen, være i øyeblikket med solen i øynene, ta en hvil hvis jeg trengte, skrive mer, bare fordi jeg hadde lyst. Ta en natt på hotell alene. Tørre å kjenne på hva som gjør meg glad. Nå.

Du trenger ikke en spesiell begivenhet. Det er snakk om den tilgjengelige gleden. Den her og nå.

Glede er ikke et uhell. Den skjer ikke bare..

Hvordan ville det se ut hvis jeg gjorde plass i livet mitt til all den ukompliserte gleden som ville lyse opp dagen min?

De små tingene. De tilgjengelige tingene. Jeg vet jo hva jeg liker. Jeg vet hva som får meg til å smile. Jeg vet hva ukomplisert glede er. Det å ikke vite er ikke problemet, problemet er å gi meg selv tillatelse til å styre livet mitt på en måte hvor jeg ikke føler skam ved å tillate meg de små tingene som gir meg glede.

Å holde meg selv i så stramme tøyler at jeg ubevisst holder glede fra meg selv på grunn av andres meninger eller forventninger.

Husker du når du ønsket deg det du nå har?

Jeg tenker på det spørsmålet ofte.

Jeg har gjort så mye for å bygge opp det livet jeg har nå, og nå når jeg har det, nå som jeg lever i det, skal jeg ikke nyte det?

Det hadde jo vært å forråde meg selv og alt jeg har jobbet til nå. Nei takk!

Ikke mer tilbakeholdelse av glede.

Særlig fordi at noen ganger er gleden vår ikke ukomplisert. Noen ganger går man igjennom helvete for å få det som man ønsker. Noen ganger koster glede mye smerte.

Men vet du hva?

Noen ganger koster den ingenting.

Noen ganger koster ikke gleden annet enn din egen tillatelse til å kjenne den.

Noen ganger er det bare en deilig kopp kakao.

***

Så kvinner der ute, jeg ønsker dere mest av alt dette. At 2022 skal bli et år med mye ukomplisert glede.

Ta deg øyeblikkene. Ikke fortjen dem. Hvil deg, ta den ekstra kaffekoppen uten skam. Gjør det.

La bekymringene ligge og la hundervis av år med kvinnevisdom synke inn i din gravide kropp og gi deg trygghet.

***

Gleder meg ti å støtte dere <3

Mer snart!

XO Anette