Jeg tenkte å skrive litt om igangsettelse av fødsel. Det ble litt nerdete og faktabok-aktig, men jeg hadde behov for å informere og skape forståelse rundt dette - egentlig - unormale som en induksjon er, hvilke konsekvenser det har og hvorfor vi ikke burde gå med på det hvis vi ikke absolutt må.

Mange gravide vet ikke egentlig hva en igangsettelse eller en induksjon som det heter innebærer eller hvor utmattende og risikabelt det kan være å sette igang en fødsel før kroppen er klar for det. Da induksjon eller det å sette igang fødselen er blitt så vanlig antar de fleste at det er trygt. kanskje til og med tryggere enn å vente på spontan fødsel. Med denne misoppfatningen kan det være lett å gå med på å bli satt igang uten å bli ordentlig informert. De mange fødselshistoriene som starter med “Jeg ble satt igang fordi..” har sakte, men sikkert sneket seg inn i føde kulturen vår som noe normalt og nødvendig.

Bare tenk deg hvor stor påvirkning det har på en gravid når induksjon kanskje regelmessig blir nevnt på svangerskapskontroller eller av helsepersonell? Det kan skape nervøsitet og stress når svangerskapet nærmer seg slutten eller et ønske om en “enkel vei ut” når man blir lei og de siste ukene virker lange.

Det er tilfeller hvor induksjon absolutt er nødvendig og hvor det er bra at vi kan gjøre det. Ved svangerskapsforgiftning, insulinkrevende diabetes, sviktende morkake som fører til dårlig vekst hos babyen, minsket mengde av fostervann og tidlig vannavgang med påvist positiv GBS (Streptokokk B) infeksjon er situasjoner hvor det er nødvendig å hjelpe kroppen i gang.

Det viktige man må tenke på når spørsmålet om induksjon kommer opp er å forstå forskjellen av å ha en informert dialog med sykehuset om hvorfor, hva er grunnen, hva skjer om vi ikke gjør det, hva er mulighetene, og det å høre på noen bruke fryktbasert språk for å overtale deg til å godta det, slik som å ikke gi deg noe valg eller kun presentere “verst tenkelig utfall” situasjoner.

Induksjon blir idag aller mest brukt for å sette igang kvinner som har “gått over tiden”, før var dette etter fullgåtte 42 uker, i dag ofte etter 41 uker, noe som frarøver mange kvinner den siste svangerskapsuken og spontan fødsel. Med gjennomsnittlig svangerskapslengde for førstegangsfødende på 41 uker + 1 dag, blir mange allerede her merket “over tiden” og risikerer en unødvendig induksjon.

Den tekniske termen for over tiden er “Estimert termindato”, men ofte blir begrepet “estimert” glemt etter termindato er satt i papirene og forventningene rundt den estimerte termindatoen blir unormalt høye; fra familie og venner, fra kvinnen selv og fra helsepersonell. Noe som igjen kan føre til negativt ytre og indre press og nervøsitet selv om fakta er at det kun er 4-5% av babyer som blir født på termindato.

Normaliseringen av induksjon har gjort at det blir tatt lite høyde for at induksjon er en alvorlig medisinsk innblanding i kvinnens graviditet og fødselsopplevelse og babyens vei til verden og innebærer potensiell risiko for både mor og barn. Sikkerheten og effektiviteten i en igangsettelse avhenger av så mange faktorer for å bli vellykket at det er umulig å forutsi med sikkerhet fordelene eller ulempene for hver enkelt kvinne.

Når en induksjonsprosess er i gang er en kontinuerlig kjede av kunstige tiltak og overvåkning nødvendig for å sørge for at mor og barn er sikret mot unødige sideeffekter og komplikasjoner. Vi sier gjerne at induksjoner fører til en negativ kunstig dominoeffekt; den ene intervensjonen fører til neste osv. som igjen trenger å få hjelp av en neste kunstig hjelp, som igjen har sine egne sideeffekter.

For at en induksjonsprosess skal være vellykket trenger kvinnen en “moden livmorhals”. Er livmorhalsen allerede myk og tøyelig betyr det at kvinnen uansett er nær en spontan fødsel og igangsetting kunne vært unngått.. Studier har vist at 95% av kvinner med en moden livmorhals gikk i spontan fødsel innen 7 dager uten induksjon.

Hvis livmorhalsen ikke er moden er det ulike metoder for å hjelpe den igang; det vanligste er å sette inn en ballong i livmorhalsen for å starte å tøye og mykne opp vevet. Den er fylt med saltvann og vil falle ut når livmorhalsen begynner å mykne. Hvis det ikke da er tegn til startende rier, er neste steg stikkpiller med “modnende” egenskaper; prostaglandiner. De gies hver 4.t til riene blir etablert, noe som med en umoden livmorhals, uklar fødekropp og baby kan ta flere dager og er en utmattende prosess for kvinnen. Når rier er etablert er det normalt å gå til omtrent 3-4 cm åpning for så å kunstig “ta vannet”, det vil si å lage et hull med en nål i fostersekken slik at fostervannet renner ut, noe som kan trigge rieaktiviteten ytterligere.

I tillegg til å “starte klokken”, betyr å ta vannet at man fjerner den myke støtdempingen barnet har av vannet og fostersekken rundt hode og kropp, noe som er en stor hjelp for babyen når den skal rotere seg ut gjennom bekkenet. Uten denne dempingen kan det være mer komplisert for babyen å skli ned og mor kan ofte oppleve at babyen ikke kommer ordentlig ned i bekkenbunnen eller at babyen blir “sittende fast “ og ikke roterer ned. Forskning viser at babyer som opplever kunstig vannavgang ofte viser mer tegn til stress på hjertelyd og mer ujevnt mekanisk press på babyens hode. En sjelden gang kan også navlestrengen bli dratt med ut sammen med vannet og komme i klem mellom babyens hode og bekkenet slik at oksygentilførsel stopper opp. Dette heter navlestrengsprolaps og er heldigvis ganske sjelden.

Selvom rier blir etablert med modningspiller betyr det ikke at kroppen er klar eller forstår at den skal føde og riene forblir ofte svake, korte og ineffektive. Riestimulerende drypp med kunstig oxytocin er det neste som blir introdusert og du er godt inne i den kunstige karusellen.

Vårt naturlige oxytocin blir distribuert ut i kroppen i pulser og skaper bølgeliknende sammentrekninger i livmoren; stigende og synkende. Dette gir både livmor og barn god tid til å forberede seg på og ta rien og sikrer både livmor og baby god blod-og oksygentilførsel i etterkant. Spontane rier trigger også kroppens produksjon av beta-endorfiner; kroppens egne smertestillende. Det kunstige oxytocinet som kommer gjennom drypp sendes inn i kroppen i en jevn strøm og faser etter en stund ut det naturlige oxytocinet og kroppens produksjon av endorfiner. Drypp-riene er tettere, kraftigere, lengre og mer smertefulle enn kroppens naturlige rier og mor ender gjerne opp med epidural. Livmoren og babyen får ikke så god tid til å hente seg inn og blod- og oksygentilførsel til både livmor og baby blir svekket, noe som ofte fører til stress hos baby og dårlig hjerterytme. I tillegg blir livmoren sliten av de kunstige riene og dette igjen kan føre til mer blødning etter fødsel, da livmoren er for trett til å trekke seg ordentlig sammen når babyen er ute, som igjen kan føre til treg morkakefødsel og intervensjoner i forbindelse med dette. Den kunstige dominoeffekten er et faktum.

Egen induksjon?

Det er viktig å forstå at tidspunktet for fødsel er regulert av komplekse og presise samarbeid mellom baby og mors kropp og vi vet enda ikke hvordan alt henger sammen annet enn at fødselen setter i gang når alt er klart for at babyen skal kunne klare seg utenfor livmoren.

Allikevel er det ting vi kan gjøre for å forberede og hjelpe kroppen så den blir så klar som mulig.

Gå på tur, hudkontakt, ha sex (sæd er tettpakket med modnende prostaglandiner) og stimulere brystvortene er ting som vi vet hjelper pga sine oxytocinfremmende effekter. Drikke urtete som bringebærblad for å mykne og forberede livmorhals og livmor. Soneterapi, akupunktur, urteterapi og homeopati er også gode metoder hvis du får hjelp av gode terapauter som vet hva de gjør.

Selv om ventetiden mot slutten er lang for noen må vi øve oss i å stole på kroppen og babyens timing og prosess.

Prøv å ikke stresse eller la deg presse hvis du går “over tiden”. Husk at “over tiden” ikke er før godt ute i uke 43 hvis du spør kroppen. Studier har vist at selv med de høye induksjonstallene vi ser nå har det blitt lite eller ingen forbedring i forhold til antall dødfødsler. 1 av 1000 ved 41 uker og 1 av 600 etter 42 uker og morkakens funksjon holder seg normalt sett god.

Det å gjøre ikke noe, ta det med ro og vente, og heller få en tettere oppfølging hvis nødvendig, er den beste du kan gjøre for deg og babyen.

Og aldri glem din rett til å gi et informert nei. Det er din kropp og ditt barn.

“Fødsel er så trygt som livet er”

Vi vet ikke hva som vil skje i neste minutt, imorgen, vi har ikke kontroll hele tiden. Gi kroppen og babyen den tiden den trenger.

Prøv å stole på det.

*******

Mere snart

Anette